Hopp til hovedinnhold
Nærbilde av ung jente som holder en bamse.
RBUP
Publisert på
  • Del:

Kunnskap om levekårs­utfordringer kan gi barn og unge bedre liv

Barna er vår viktigste ressurs, og barns helse og livskvalitet er et viktig mål for samfunnsutviklingen. Vi ser at mulighetene ikke er like for alle barn til å leve gode liv med god helse, og disse ulikhetene er nært knyttet til de sosiale forholdene barna vokser opp under.

– Vi trenger mer kunnskap. Alle som er en del av laget rundt barn og unge må skape gode strukturer for samhandling. Dårlige levekår påvirker så mange aspekter i barn og unges liv, derfor er det viktig at alle hjelpetjenestene har kompetanse på levekår og de konsekvensene dette har for barn og unges livsløp. Med denne kompetansen vil det være enklere å nå målet om likeverdige helsetjenester.

Dette sier Ida Svantorp, som er spesialist i klinisk pedagogikk hoa RBUP. Hun har blant annet bred kompetanse på skole og migrasjon, og er en av de ansvarlige for fagdagen Levekårsutfordringer blant barn og unge.

– Foreldrenes økonomiske, kulturelle og sosiale ressurser har betydning for barnas helse og oppvekst. Med en jevnere fordeling av ressurser og muligheter har utsatte barn større sjanse til å lykkes. Det er derfor viktig å påvirke morgendagens forskjeller i helse og oppvekstvilkår, mener hun.

Hun peker på at løsningene er mange og sammensatte, men at det sentrale er tverrfaglig samarbeid og god samhandling mellom ulike tjenester og arenaer. De som jobber med barn og unge må vite noe om hvordan levekårsutfordringer påvirker folks liv, slik at de faktisk fanger det opp.

Levekår handler om ressurser

Ifølge Helsedirektoratet har flere norske studier påvist negative konsekvenser for barn ved å vokse opp med dårlige levekår. De har blant annet større risiko for psykiske plager og lidelser. Reduserte sosiale helseforskjeller er ett av tre nasjonale mål for folkehelsepolitikken som det er tverrpolitisk enighet om. Psykisk helse er også en uttalt satsning i folkehelsepolitikken, og Helsedirektoratet har fått i oppdrag å bygge opp kunnskap på området.

– Levekår handler om ressurser familier har til disposisjon og kan dra nytte av. Eller man kan si at det er muligheten familier har til å skape gode liv for seg selv. Det betyr at levekår er mer enn den inntekten man har. Det kan handle om utdanning, om man er i jobb, hva slags fysisk og psykisk helse familiemedlemmer har og sosiale ressurser som venner og familie. Familiens samlede levekårsforhold har betydelig innvirkning på barn og unges liv, sier Svantorp.

Dette kan påvirke det meste av barn og unges hverdag, og har betydning for utviklingsmulighetene deres.

I en systematisk gjennomgang av mer enn 50 internasjonale studier ble det anslått at barn og unge som vokser opp i familier med lav sosioøkonomisk status hadde to til tre ganger høyere risiko for psykiske vansker sammenlignet med barn som vokser opp med høyere sosioøkonomisk status (Reiss, 2013).

Vanskelig å fange opp barna

En kartlegging utført av NIBR (Norwegian Institute for Urban and Regional Resarch) og NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst velferd og aldring) fra 2017 viste at over 60 prosent av kommunene rapporterte at psykiske helseplager hos barn og unge var deres fremste utfordring i folkehelse- og forebyggingsarbeidet.

– Løsningene på disse utfordringene er mange og sammensatte, men en god start er å spørre dem det gjelder. Disse barna er ikke nødvendigvis lette å fange opp, fordi barn og unge bruker mye tid på å skjule situasjonen. Dermed er det mange ulike ting vi må være oppmerksomme på. På skolen kan det være alt fra fravær på annerledesdager, om barn og unge deltar i ulike aktiviteter på lik linje med andre, om de har nødvendig utstyr og mat med seg og også til foreldres kapasitet til å følge opp, sier hun.

Etter Folkehelseloven skal kommunene rette sine virkemidler inn mot å minske sosiale forskjeller. Et viktig prinsipp for de fleste hjelpetjenester er at når man spør, må man også vite hva man kan gjøre med vanskene som avdekkes. Derfor må kommunene ha tilgang på gode tiltak.

– Felles for alle arenaer hvor vi treffer barn og unge er at vi må være oppmerksomme og bevisste på om barna virker som de har mye bekymringer og ting å tenke på. Vi vet at elever som kommer fra familier med dårlige levekår, bekymrer seg mye og bruker mye krefter på å skjule familiens problemer og strev, sier Svantorp. Og da må vi forsøke å snakke med dem om dette.

– Utformingen av tjenestetilbudet bør gjøres i samarbeid med barn og unge selv, slik at oppvekstmiljøet og likeverdige tjenester blir sentralt i det å utjevne levekårsforskjeller.


Systematisk helsefremmende arbeid og gode folkehelsetiltak for barn, unge og deres familier vil kunne forhindre stigmatisering og etter hvert skape bedre oppvekstmiljøer. Dette er viktig både for dem som vokser opp under dårlige levekår og befolkningen generelt.

Fakta

Andelen barn under 18 år som lever i familier med vedvarende lavinntekt, har økt jevnt de siste ti årene, og utgjør nærmere 115 000 barn under 18 år. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i denne statistikken med 6 av 10 barn i denne kategorien (Epland & Normann, 2021).

I Norge, hvor den generelle levestandarden er høy, forstås fattigdom som et relativt fenomen, og relativ fattigdom handler ikke utelukkende om materielle mangler og fysisk overlevelse, men også om ulikheter i samfunnet (BUFDIR, 2018).

Folkehelseinstituttet viser til studier som har fulgt samme barn over tid, hvor man har funnet ut at barn har flere symptomer på psykiske vansker når familien har dårlig økonomi, og færre symptomer når familien har god økonomi (Bøe, 2015Dearing, McCartney, & Taylor, 2006).

En kunnskapsgjennomgang fra 2018 viser at vedvarende lav inntekt i familien er direkte forbundet med dårligere fysisk og psykisk helse, dårligere skoleprestasjoner og vansker med å komme inn i arbeidslivet for ungdom, men også med høyere forekomst av andre risikofaktorer (som mobbing og utestengelse, dårligere helse hos foreldre, dårligere boforhold og begrensninger i foreldres kapasitet til å gi og omsorg (Hyggen, Brattbakk, & Borgeraas, 2018).