– Det er viktigere hvem du er som menneske, enn hva du gjør som oppdrager. Barnet ser på deg med argusøyne, og lærer livet gjennom hvordan du lever ditt liv. Det er hvem du er, som er avgjørende.
Det sier fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Med det mener han at vi heller må gå i oss selv mer enn å prøve å oppdra barnet. På denne måten vil vi hjelpe barnet til å vokse og finne sin identitet i verden.
– Vi blir så opptatte av å oppdra barna våre, og vi prøver å gjøre dem til noen som lykkes og mestrer. Det er da vi glemmer at ungene har blikket sitt stivt festet på oss voksne.
– De er programmert til dette. De følger oss med argusøyne, på hva vi gjør, sier og mener. Da blir det viktigere hvem vi er som mennesker enn hva vi gjør som oppdragere.
Steinkopf sier at mange foreldre føler seg maktesløse og «ikke flinke nok». De tror ikke at de betyr noe i barnas liv. Dette er en massiv misforståelse forteller han.
Selv om vi tror at barna ikke følger med, så ser de hva vi gjør. Og de tar etter oss, sier Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør.
– Når de er unge voksne prøver de å lage en avstand til oss foreldre, i et forsøk på å finne sin egen selvstendighet. Så «lander» de som voksne, og da møter vi oss selv i døra i form av at vi ser hvor mye de har tatt etter oss, smiler han.
– Selv i min gamle far ser jeg «meg selv» og min væremåte. For meg bekrefter dette bare at barn iakttar de voksne, og lærer livet gjennom å se hva vi gjør.
Å være sammen
– Vi er så opptatte av barna våre. Vi ønsker jo at de skal ha det bra, og vi speiler oss i deres mestring. Når de får det til, oppfører seg ordentlig og er flinke, gir det oss gode følelser. På samme måte får vi veldig dårlige følelser når de ikke mestrer. Når de snubler, gjør det dårlig på skolen, blir gravide tidlig, opplever nederlag. Noe av det tyngste for oss som foreldre å kjenne på, er at våre barn blir en massiv katalysator for vår lykke. Da blir vi veldig fokusert på å gjøre dem vellykket, sier Steinkopf.
Det oppdragelsesprosjektet vi ofte har for barna våre er bortkastet. Gå heller for et oppdagelsesprosjekt, der du ønsker å være sammen med barnet ditt, på ekte.
Det beste du kan gjøre for ditt barn er å realisere deg selv sammen med barnet, og vise at du genuint ønsker å være der. Alt annet er underordnet.
– Hvis man vil det beste for sitt barn må man ville det beste for en selv også. Sagt på en annen måte: Det beste du kan gjøre for ditt barn er å ta vare på deg selv.
– Med det mener jeg ikke å kun leve ut drømmene sine, stikke av hver ettermiddag for å trene, bare tenke på sin egen lykke, eller dra på kjæresteturer i ett sett. Jeg mener at man setter seg ned med barna og er nysgjerrig på livet, sammen. Finne ut nye ting om seg selv, i møte med dem.
– Barnet må jo få lov til å feste blikket på deg, da kan du ikke være vekk hele tiden, eller spille en rolle: Da blir du en fantasifigur. Du må være ekte. Så du må realisere deg selv sammen med barnet. Barnet trenger at du blir glad av å være sammen med dem. At du viser at du er nysgjerrig og bryr deg.
– Barnet trenger at du er der, og at du er der med hjertet ditt og med godt humør, glede og tilstedeværelse. Du trenger ikke gjøre så mye mer. Hvis barnet opplever at du blir glad av å være sammen med ham eller henne, så har du nådd målet, mener han.
Steinkopf påpeker at dette kan være smertefullt for de voksne som har levd vonde liv.
Det å være helhjertet sammen med noen kan være smertefullt.
– Det at en voksen våger å være et helt menneske sammen med dem, det trenger barnet. Men det kan være litt av et oppdagelsesprosjekt for dem som har hatt det vondt tidligere i livet, forteller Steinkopf.
Dager fins i alle farger…
… også grå, sang Knutsen og Ludviksen. De dagene, de kommer de også, det vet vi alle og enhver. Og da er man jo tross alt bare et menneske, på godt og vondt.
Man blir til sammen med andre, og i vanskelige tider blir man ofte vanskelig selv.
– Når vi tenker at det er viktig å oppdra seg selv, menes det at vi øver oss på å «legge ned våpenene», og er der i det vanskelige. At vi kjenner mer på følelsene, trøster. Man har jo som voksen forferdelig lyst til å ta vekk det vonde, å fikse, ordne opp, gjerne så fort som mulig.
Det er lett å like livet når livet er lett. Når det har balla seg til, og barnet har et reaksjonsmønster som er vanskelig, da er det jammen meg ikke like lett.
– Da er det viktig og vanskelig å ta en «time out» på seg selv, og se på hva man gjør i de situasjonene. Det lurt å snakke med noen som kan hjelpe deg å få noen perspektiver på plass så du kan se deg selv og situasjonen litt utenfra. Det å rette blikket mot deg selv, det kan være vondt og skamfullt. Men ja vel, sånn er det. Ta ansvar ved å vende blikket mot deg selv: Hva gjør jeg når dagen er grå og hverdagen er tung og vanskelig? Hvordan påvirker dette de rundt meg, spesielt barna? Som voksen har man faktisk ansvar for stemningen, og hvordan den utvikler seg, sier Steinkopf.
Å være i denne prosessen krever at man tør å si unnskyld til barnet når man dummer seg ut.
– Det fordrer at man ser på barn som hele mennesker, og er åpen for egne mangler. Barnet kan faktisk ha rett, og du kan ha tatt ganske så feil. Å tørre å si unnskyld er noe av det sterkeste og viktigste du kan gjøre, for å vise at du vil være sammen med barnet. At du er villig til å lære noe. Så kan dere kanskje lære noe, sammen? For en gave å gi barnet, og for en gave å gi deg selv, mener Steinkopf.
Den viktige kjærligheten
– Barn blir oppdratt ved at du bare ER, og at du viser at du vil være der. Som Dr. Stuart Ablon sier: «Barn gjør så godt de kan». De trenger ikke å lokkes eller trues for å få til noe som helst. Det er nok at du er der og vil være der. Med dem. Når Dr. Bruce Perry da i tillegg sier at kjærlighet er den sterkeste forandringsagenten, så har du i grunn svaret: De trenger deg. Helhjertet.
– Det barn trenger, er å føle seg elsket. At du setter ting til side og viser at du blir glad når ungen lager noe i sandkassen eller inviterer til å se en film sammen. Da viser du at det er elsket. Det hjelper ikke å si «å så grei du er» innimellom. Du må være tilstede med hele deg, enten det er når dere er i skogen eller det er leggetid.
– Astrid Lindgren sa det kanskje aller best?
«Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv»
