Hva har skjedd med deg? Veier inn i psykisk uhelse, og veier ut igjen

Prolog

Jeg sitter og drikker kaffe med en venn og sønnen hennes på 8 år, Oskar. Jeg spør han om skoledagen og Oskar forteller om de bråkete guttene i klassen, som startet dagen med å ødelegge da de skulle gå i rekke inn i klasserommet på morgenen. «Hva ødela de?» spurte jeg. Han så på meg. «De ødela for læreren. Hun ble sint og spurte hva som var galt med oss, dette gjør vi hver dag. Og så måtte vi stille opp en gang til.»

Det er ikke vanskelig å skjønne læreren til Oskar. Man kan bli så inderlig lei - som lærer, forelder, behandler, ja generelt som menneske. Men det er allikevel verdt å stoppe litt opp ved dette spørsmålet, «hva er galt med dere?».

For det er mange av oss som går rundt og lurer på hva som er galt med oss. Hver eneste dag lurer vi på det, mange ganger om dagen, kanskje til og med hele tiden. Det var derfor det var så fint da hjerneforsker Bruce D. Perry og Oprah Winfrey hjalp oss med å skifte fokus for noen år tilbake. Fra å spørre «hva er galt med deg?» til å spørre «hva har skjedd med deg?» i boka What happened to you? Conversations on Trauma, resilience, and healing. De hjalp oss til å se barn og unge med andre briller.

Nå er det ikke sikkert det har skjedd så veldig mye farlig med guttene i klassen til Oskar. Kanskje holdt de bare på med en supergøy lek, kanskje hadde de ikke helt fått med seg at innmarsjen var i gang, kanskje var det bare «en sånn morgen». Men det kan også hende det lå noe bak. For å nevne noen tall - en av fem barn har vært utsatt for fysisk og psykisk vold, nesten en av ti har minst en forelder som har et rusproblem, mer enn en av ti lever i en fattig familie. Og vi vet at det som skjer med deg har betydning. Det har betydning for hvordan du har det, hvordan du oppfører deg, og hvem du er. Det har betydning for den psykiske helsa di, og den fysiske. Og for å komme deg gjennom og ut på et bedre sted, trengs det ofte noe fra de rundt deg. Alt dette skal vi snakke med psykologspesialist Mari Kjølseth Bræin om.

Hvorfor er dette fokusskiftet fra «hva er galt med deg» til «hva har skjedd med deg» viktig?

Det er viktig på flere måter. På et politisk og samfunnsmessig nivå, på et interpersonlig nivå og på individnivå.

Dette fokusskiftet er en kompetanse som trengs i samfunnet på et overordnet nivå. Det handler blant annet om hvordan vi forstår mennesker og hvordan vi planlegger og legger opp tjenestene våre. Vi sier at barndommen varer i generasjoner, og vi trenger politiske planer for omsorgssvikt, vold og overgrep. Det handler om folkehelse i befolkningen som helhet.

Det er viktig på et mellommenneskelig plan, det å møte mennesker med en åpenhet og en nysgjerrighet. Det kan være vanskelig for oss, spesielt når vi kjenner på ubehag. Da har vi en tendens til å bli egosentriske og legge skylda på andre. Det ligger i vår natur å peke på hverandre og si «hva er feil med deg?».

Det kan også være nyttig å være bevisst på det vi i sosialpsykologien kaller den fundamentale attribusjonsfeilen. Den sier at det er lettere å peke på trekk ved personen, enn å se på selve situasjonen. Det er det læreren gjør, hun peker på trekk ved elevene og spør hva som er feil med dem, i stedet for å se på situasjonen - at den er kaotisk, at de ikke helt vet hva de skal, at det er rett etter sommeren og vi har ikke klart å kjøre inn rutinene – sånne typer ting. Dette har vi en tendens til å gjøre.

Så hvis vi skal klare å være nysgjerrige på «hva har skjedd med deg» så krever det at vi går litt mot naturen, og det krever veldig høy grad av kapasitet til å reflektere og se ulike perspektiver.

Men når man får det til, så er det noe annet som kan skje mellom mennesker – følelsen av å bli forstått, følelsen av å bli inkludert, som denne verdensdagen handler om.

Hva er forskjellen for barnet?

Barn vil fra de er veldig små, og i hvert fall når de har opplevd vonde ting, ta det inn i seg selv. Det vonde man har opplevd blir en del av selvfølelsen og hva man forventer fra andre mennesker. Det vonde kan etter hvert også bli en del av identiteten din, det vi kaller å internalisere. Hvis man da i tillegg blir sett på av andre med blikk som er sånn «du er en feil», «du er ikke ønsket her», så går det rett inn i den opplevelsen av å ikke være del av flokken. Det er det vi vet er det mest truende for menneskearten, og for pattedyr også – det å være nederst på rangstigen, det å være ekskludert. Og hva lærer de som sitter der på utsiden av gruppa, om seg selv? Jeg er en som ikke tilhører, jeg er en som gjør noe galt. Og det å fyre på med den type negative stempler - vi vet hvor det fører hen, vi trenger i grunnen ikke si mer om det, gjør vi det?

Hvilken betydning har det som har skjedd med oss?

Vi sier at hjernen formes av bruken. Det handler om når vi får for mye av det som er skadelig og opplever for mye vondt. Og så handler det om å få for lite av det man trenger, det å ikke bli møtt på behovene sine og ikke få de kritiske erfaringene du skal ha, det man kaller neglekt. Dette er det mange varianter av.

Vi vet mer enn noen gang om hvordan hjernen tilpasser seg. Det er store metastudier som oppsummerer dette, og jeg vil trekke fram han som heter Martin Teicher.

Martin Teichers studier

Navn: Martin H. Teicher

Bakgrunn: Kjent for sitt omfattende arbeid innen nevrovitenskap, spesielt i sammenheng med traumer i barndommen.

Om studiene:

Publiseringsdato: Teicher har publisert en rekke viktige studier over mange år, og noen av hans mest anerkjente arbeider ble publisert fra 2000-tallet og utover.

Sammenfatning: Forskningen hans har fokusert på å forstå hvordan tidlige livsbelastninger påvirker hjernens utvikling. En av hans hovedkonklusjoner er at traumatiske opplevelser i barndommen kan føre til målbare endringer i hjernestrukturen og funksjoner, men at disse endringene er adaptive, ikke nødvendigvis skadelige.

Metodikk: Teichers forskning har ofte involvert bruk av avanserte bildeteknikker for å studere hjernestruktur, samt omfattende litteraturgjennomganger for å forstå sammenhengene mellom barndomstraumer og senere livsutfall.

Hovedfunn:

Adaptive endringer: Teicher understreker at endringene som skjer i hjernen som et resultat av belastninger i barndommen er adaptive, og hjelper individet med å overleve i truende miljø.

Dose-respons: Forskningen hans har vist en dose-respons sammenheng, hvor alvorlighetsgraden av traumatiske opplevelser korrelerer med graden av endring i hjernen. Endringene finner man også hos dem som ikke har symptomer.

Effekt på sanser: Teicher og hans team har funnet at endringer i hjernen er direkte knyttet til de sansene som var involvert i opplevelsene.

Så er det ikke bare hva du har opplevd som har betydning, men når i utviklingen det skjedde. Altså hva har skjedd med deg, og når har det skjedd. Det er sånn for oss mennesker at hjernen bygges nedenfra. Det betyr at grunnleggende, mer «primitive» hjernestrukturer og funksjoner utvikles først - det som ligger nederst i hjernen vår på en måte. Det betyr at tidlige vonde erfaringer kan få alvorlige og langvarige effekter, for når det det blir mangler og endringer langt nede i hjernen, så vil det påvirke alt som kommer senere. Det er som å bygge et hus.

Men det er ikke skader, det er nødvendige tilpasninger. Og det er først når du skifter miljø at det kanskje ikke er nødvendig lenger.

Det handler om menneskets evne til tilpasning, og at det har noen omkostninger.

Når hjernen bruker så mye krefter på overlevelse, hva går det på bekostning av?

Det går på bekostning av alt vi kan lære og oppdage når vi er i en tilstand av ro. Det er da vi er mer kreative, vi lærer nye ting, og vi er gode i kontakt med andre mennesker.

Så gir det plager. Selv om belastingene går over, vil hjernen i en del tilfeller fortsette å produsere stresshormonene, du får ikke landet den kurven av stress. Da skjer det noe fysiologisk i kroppen vår. Så vi snakker ofte om at det skjer tilpasninger på ulike nivåer: fysiologisk fungering, relasjonell fungering, emosjonell fungering, kognitiv fungering, identitet og atferdsuttrykk. I tillegg er det en økt risiko for sykdom som hjerte- og karlidelser, kreft, depresjon, spiseforstyrrelser, psykose og tidlig død. De sier 20 år kortere livslengde på de som har 6 såkalte ACEs (belastninger, se faktaboks under) eller mer. Det er viktig å påpeke at dette er på gruppenivå og ikke på individnivå. Man er ikke dømt til å bli syk selv om man opplever belastninger i barndommen. Det er også mye som gir beskyttelse og mye vi ikke vet.

ACE-studien (Adverse childhood experiences)

Navn: Adverse Childhood Experiences (ACE) Study

Gjennomføring: Studien ble initiert I 1995 og ble utført i samarbeid mellom Centers for Disease Control and Prevention (CDC) og Kaiser Permanente.

Antall deltakere: Over 17 000 deltakere, hovedsakelig voksne amerikanere, deltok i studien. De ble spurt om sine barndomserfaringer, inkludert ulike typer av misbruk og omsorgssvikt.

Hovedfunn:

Sammenheng mellom ACEs og helse: Det er en sterk sammenheng mellom antall negative barndomsopplevelser (ACEs) en person har, og deres sannsynlighet for å utvikle en rekke helseproblemer senere i livet, inkludert psykiske lidelser, hjertesykdommer og kreft.

Dose-respons forhold: Det ble påvist et dose-respons forhold, der en økning i antallet ACEs førte til en større risiko for negative helseutfall.

Forekomst: Omtrent to tredjedeler av deltakerne rapporterte om minst en ACE, mens mer enn en av fem rapporterte om tre eller flere ACEs.

Hvilke typer uttrykk kan erfaringene få?

Det er et stort spekter og det kan henge sammen med barnets forutsetninger, temperament, tidspunkt i utviklingen, overlevelsesstrategiene de bruker og hvordan de blir møtt. Det er fra det veldig stille barnet, som ikke viser noen ting, til de som er mer i kamp-modus. Så det finnes ikke bare ett avtrykk.

Så har man prøvd med forskjellige begreper og diagnoser og sånt. Noen får diagnosen atferdsforstyrrelse, noen får ADHD, noen får tilknytningsforstyrrelser, noen får depresjon, noen får ingenting. Og jeg tenker - hvilken hjelp vil disse barna ha, av for eksempel å få en atferdsforstyrrelse? Apropos dette «hva er feil med deg». Det kan virke veldig uhensiktsmessig å få en sånn diagnose. Det er mye nyttigere å tenke hvilke mekaniser er påvirket, hvilke hensiktsmessige tilpasninger har skjedd hos det barnet for å sikre overlevelse, og hvordan kan vi bruke det til å tenke både behandling og omsorgstiltak.

Jeg var involvert i en sak med et barn som skulle få diagnosen atferdsforstyrrelse, og jeg ble bekymret for hvilken effekt det kunne ha på selvfølelsen og identiteten til det barnet. Jeg foreslo at vi heller kunne si «betennelse i intimitetsbarrieren». Det kan vi snakke med barnet om, da kan vi si - det er skummelt når folk kommer for nærme, for du har så mange vonde erfaringer i nære relasjoner. Det er så vanskelig å stole på andre, du har ikke fått det du trengte og brukt så mye krefter på å beskytte deg. Da blir det en slags betennelse i kontakten med andre mennesker, og den kan vi tegne opp her og så kan vi snakke om den og jobbe med det.

Jeg mener at vi har kommet mye lenger i kunnskap og forståelse, enn vi har i operasjonaliseringen av kunnskapen. I behandlingssystemet er vi fremdeles på «hva er feil med deg?»

Så finnes det selvfølgelig klinikere som er veldig gode til å inkorporere en annen forståelse av barnet og gi det tilbake på en meningsfull måte. Men en god del vil følge, og være presset også, til å finne en «løsning» og et «svar», og da blir det noen sånne feil og barnet sitter igjen og føler at det er jeg som er feilen. Og da er det ensomheten og utstøtelsen man kan kjenne på. Ensomheten er kanskje den aller verste, at jeg er helt alene, jeg kan ikke hvile noe som helst sted.

Hva trenger man for å få det bedre?

Det kan høres litt blabla ut, men man trenger en aksept for hvorfor ting har blitt som det har blitt. En kunnskap som kan brukes som en selvforståelse, som psykoedukasjon. Det tenker jeg er fundamentalt for alle mennesker, å forstå, få en mening og en forklaring på hvordan ting er som de er. Og så er det å få hjelp til å bli bedre kjent med egne reaksjoner og sette sammen biter, som det heter.

Man trenger også nye erfaringer med noe godt. Voksne som er rolige og som bryr seg, og som gir det vi kaller nye regulerende erfaringer. Det er hovedoverskriften, nye relasjonelle erfaringer der folk er nysgjerrige på deg og hva du trenger hjelp med, og at du kan være den du er og at folk tåler det.

Så kan det være å finne aktiviteter som er ok å drive med. Fysisk aktivitet er ekstremt viktig, det vet vi mer og mer om at kan være regulerende på kroppen. Signalene fra sansene våre når hjernen på samme sted som stressresponsen begynner. Så vi kan roe ned stressresponsen gjennom aktivitet. Jeg er veldig opptatt av kroppen som inngang, fordi vi vet at ordene ikke alltid strekker til.

Oppsummert kan vi si at det handler om at disse barna er veldig mye i en tilstand av alarm, der de bruker de fleste av kreftene sine på å følge med på fare, og de er veldig urolige på innsiden. Og de har veldig få erfaringer med en tilstand av ro, trygghet, glede og overskudd.

Så poenget med å tenke fotball eller dans eller kor, det er at da kan barnet komme i en tilstand av ro og tilstedeværelse. Og når man er i sånn tilstand så har man helt andre muligheter til å være i kontakt med folk – få nye relasjonelle erfaringer, og også nye erfaringer som handler om spontanitet, glede, det å bygge nye ferdigheter, mestre.

Nøkkelen er altså å komme i en bedre tilstand i en større del av tiden, sånn at den tilstandsavhengige fungeringen blir til bruksavhengig fungering, fordi hjernen formes av «den nye bruken». Og hjernen vil endre seg, den er mulig å endre hele livet. Men det gjelder å få nok dose! Så det må repeteres, i ulike kontekster, på en lystbetont måte – det er noe av det man er opptatt av. Og så må vi erkjenne at fortsatt vet vi ikke alt, kanskje vet vi enda mer om hva som virker i fremtiden.

Er det håp?

Da er det håp! Fordi hjernen er formbar hele livet, og vi er tilpasningsdyktige, og vi vil heles. Det er på samme måte med psykiske traumer, som med annen type infeksjoner eller kroppslig ubalanse, at kroppen vil gjenopprette balansen. Og det er veldig sjelden jeg møter barn uten håp. Selv om ting har blitt veldig, veldig vanskelig så vil jeg si at veldig ofte så er det mye håp der. Og det er veldig mye håp i å jobbe med barn, og det skal vi bygge på. Vi må ha det oppe og pirke litt borti oss sjøl, hvis vi mister det håpet! Hvis vi går i den der «nei, han kommer det til å gå helt dårlig med, her har vi prøvd alt». Da er vi i ferd med å miste det som er vår største drivkraft. Vi vet aldri enden på det, men vi har store muligheter til å påvirke. Det er det som er helt fantastisk.

Epilog

Jeg er en sånn som er redd for ting. Redd for å ta en telefon, redd for menneskene jeg skal møte, redd for dumme meg ut eller å gjøre feil. Men det er ett sted hvor jeg aldri er redd. Og det er i grunnen litt rart, for det er ofte ganske ubehagelig det som skjer der. Det er hos tannlegen. Jeg er ikke redd for noen ting med tannlegen min. Ikke for å ringe dit, ikke for å melde meg i den der luka man skal si ifra i når man kommer. Og jeg er ikke redd for å være hos tannlegen, til tross for at jeg har ganske dårlige tenner. Hvorfor er det sånn?

Fordi hver eneste gang jeg ringer, så blir jeg møtt av en vennlig stemme. De er aldri irriterte eller strenge når jeg sier ifra i luka – hei Marthe, sier de med et smil. Fia, tannlegen min er trygg, dyktig, varm – hun spør meg om hvordan jeg har det og sender med meg en liten pose med reisetannkrem når jeg drar. Premie, fordi jeg har vært så flink, sier hun med et smil. Og så smiler de til meg når jeg betaler - deilig å ha det gjort! Og jeg går derfra og kjenner at jeg er trygg og at jeg hører til. Ikke bare på det tannlegekontoret. Det føles som jeg hører til i verden.

Det skal litt til for at jeg senker guarden, jeg har lært at det er lurt å ha den litt oppe. Men hos tannlegen har jeg så mange erfaringer med at det går bra, at de er vennlige og vil meg vel, at jeg faktisk kjenner det i kroppen. Og her kommer moralen. Vi vil at barn skal kjenne det i kroppen, at de er trygge og at de hører til, og det krever noe. Det krever et helt tannlegekontor, en hel skole, en hel barnehage, en hel BUP. Det krever læreren, resepsjonisten, behandleren, hver eneste ansatte på SFO, fotballtreneren, mora til kompisen – du skjønner hvor jeg vil. Og når den ungen trykker på alle de vonde knappene, og vi i vårt stille eller ikke så stille sinn lurer på hva som er galt med deg?

Så skal vi prøve å huske på at det er en grunn, det er noe som har skjedd med deg. Kanskje er den ungen en av fem som er utsatt for vold. Kanskje er den en av ti, et barn av foreldre som strever med rus. Og helt sikkert er den del av 100 prosenten. Et menneske som får det bedre og blir bedre av å bli møtt med et nysgjerrig og vennlig blikk.